Dikt!

"Have you felt so proud to get at the meaning of poems?"
-Walt Whitman


Dikt som har eigne sider:

[Wergelands barnesanger] [Kjetta sette opp veven] [De Tre]
[Den dag kjem aldri] [Omen accipio] [Så seile vi på Mjøsa] [Stenen i Stefanens panne] [Uppi vieren]


  Smak og behag?

Ein seier jo at smaken er som baken, delt. Det er vel innlysande at ikkje alle kan like det same?

Utfordringa diktaren står ovanfor, er å skildre eit innhald som er såpass almennmenneskeleg at det kan gripe flest mogleg, i ei form som passar stoffet og når lesaren.

Eg trur at det ikkje alltid er diktet sin feil, om det ikkje fell i smak. Det kan vera at lesaren ikkje har gjevi det nok tid... Det kan ha ei form som lesaren ikkje straks kjenner seg vel med, eller eit innhald som ein må bruke litt krefter på å setje seg inn i.

Så eg trur at alle med litt innsats kan finne eit dikt å vera glad i - ikkje nødvendigvis på denne sida, men ein annan plass..


  Dikta "mine"

Det er så masse ein skulle ha lagt ut her! Men noko er det opphavsrett på, og det er jo slikt diktaren eller slekta hans skal leve på, så eg prøver å ikkje leggje ut for masse av det... Sjølsagt har eg ikkje tid heller, til å hamre inn alt... (Eg har det jo travelt med å bli dansar!)

Utvalet er litt på slump, dei fyrste er dei eg lærte som liten.

Eg er oppflaska på dikt! Kanskje det fyrste diktet vi lærte, var eit lite vers frå Jonas Lie sin roman "Familien på Gilje". Aner ikkje når eg lærte det... Men det var moro å lesa det opp, for vi fekk lov til å trampe i golvet på siste ordet:

 

Å, det var Dronning Gyda,
den blomst i Kong Haralds gård.
Mon ennu så stolt en jomfru
hen under liene går?
Høy-ættet var hun, og storrådig,
hun ville ei dele på.
De hørdske og holmrydske piker,
dem bød hun fra kongen å gå.
Hun ville det HELE riket,
til ytterste odde land!
En konge hel for en dronning,
for kvinnen den hele MANN.

Diktet er skrivi ned etter minne, (kanskje ikkje 100% rett, men det er sikkert 15 år sidan eg lærte det,) og teiknsetjing og språkform heilt på slump etter slik eg las det som liten. Kjenner enno trampinga på "MANN" når eg les diktet.


  Ungar og utanattlæring

Og så spør nokon: Kva skjønte du? Denne "suttungpedagogikken", den må jo gjera ungane heilt øydelagde med å lære dei masse dei ikkje skjønner? Dei kan få dårleg sjølvtillit av slikt?

Innhaldet i diktet - vel, eg hadde jo som 5-6-åring ikkje sjanse til å skjønne at diktet har brodd mot eit mannssjåvinistisk syn på seksualitet, og argumenterer mot tankar om at menn kan liggje med andre, men kvinna må vera trufast. Men eg visste at Gyda var henne som ikkje ville gifte seg før Noreg var samla. Og så vidt eg kan minnest, var det nettopp noko rusande sjølsikkert i det å skulle overlevere diktet til publikum, og trampe, så dei skulle skjønne kva som var VIKTIG. Den som har eit slikt oppdrag, er sjøl viktig!


  Så var det Wergeland

Wergeland skreiv fantastiske dikt, og vi lært mange tidleg. Eg legg ut nokre barnedikt her, mange av dei er tonesett og vart brukt som songer.

Diktet "Følg Kallet" lærte eg også tidleg. Skal skrive det inn etter huet når eg får tid. Det ser langt ut, men det er mange bilete der eg kunne gripe straks. Når det sto om mosen

Og i tusen år, hver sommer
rister mosen sine små
begerformte sølverblommer
over golde klipper grå -
til i all den spredte grøde
store furu finner føde!

da sto det heilt klart for meg at da Wergeland skreiv det, var han på "Berget", ein liten fjellknatt ved huset vårt. Furua det sto om, det var den rare som voks bortover, og lagde stol av stammen sin.

Det var eit lite vers av Wergeland vi lærte tidleg. Eg trur det er frå skodespelet "Vinægers fjelleventyr":

Hjertet styrkes ved å lide,
armens muskler ved å stride,
stemmen heves i en blest.
Først: en mann hvis kraft ei svikter,
så: en vennligsinnet dikter,
dette er ditt kall dernest.

Wergeland stilte store krav til seg sjøl...

"De Tre" (13KB) legg eg ut her. Det er eit mektig dikt om toleranse.


  Og Wislawa Szymborska!


"et pattedyr dukket opp
med en underfullt fyllepennfjærkledd hånd."

Wislawa Szymborska har verkeleg ei "underfullt fyllepennfjærkledd" hand. Ho var eit funn sånn halvseint ein kveld. Det gjekk litt ut over evnen til å vera vaken neste dag, men kva gjer vel det, i ein slik dikt-rus!

Dette er jo definitivt noko med opphavsretter på. Men eg snik meg til å leggje ut eitt dikt frå Solum forlag si samling "Utsikt med et sandkorn" (Oslo 1996). Håper forfattar, omsetjar og forlag kan tilgje meg!



FRA EN ALDRI FORETATT HIMALAYA-EKSPEDISJON

Så dette er Himalaya.
Fjell som tar fart mot månen.
Startøyeblikket frosset fast
mot brått flerret himmel.
Hull stukket i skyødet.
Slag ut i intet.
Ekkoet - stumt hvitt.
Stillhet.

Yeti, der nede er onsdag,
brød og alfabet.
To og to er fire,
sneen smelter,
roser gror
blant livets torner.

Yeti, ikke alt er forbrytelser
som vi driver med.
Yeti, ikke hvert ord som sies
er en dødsdom.

Vi har arvet håp -
glemselens gave.
Du vil se oss føde
barn i ruinene.

Yeti, vi har Shakespeare.
Yeti, vi spiller fiolin.
I skumringen, Yeti, tenner vi lys.

Her er verken måne eller jord.
Tårene fryser.
O Yeti, halvmåneboer,
tenk deg om, kom tilbake

slik ropte jeg til Yeti
bak lavinenes fire vegger
og trampet meg varm
i sneen,
den evige.


  Vennskap

Stein Mehren - moderne norsk klassikar..

VENNSKAP

Hva jeg søker i vennskapet
Nesten ingenting og likevel mer
enn jeg kan finne alene. For ennu leter jeg
og jeg søker ikke lenger trøst og trygghet
ikke engang bekreftelse søker jeg
Det har jeg fått eller stjålet som barn
Det forsøker jeg å gi mitt eget barn
Jeg er langt over førti år
det er ikke mer å hente av slike ting
Min ensomhet blir ikke mindre av å støtte seg
til andres

Hva er det da jeg søker
jeg går og bærer på biter av visdom
brokker av mening, ilanddrevne skår av
skjønnhet, bruddstykker som ikke passer sammen
Og det jeg søker er noe som stemmer med mine
funn, de få og forferdende øyeblikk
da mine ord og en annens ord
plutselig faller på plass i hverandre
Og jeg ser mer enn jeg kan se alene
Jeg ser!