En gang en Hellig juleaften kom,
for rett sin gamle tjeners dyd å prøve,
Vårherre selv til Hellig Jodoks dør
og bad som tigger om et stykke brød.
"Gi", sa Jodok til husholderen,
"Gi ham, min venn!" - "Jo, Gi?" svarte denne,
"Å, kjære Herre, kun et brød vi har.
Hva blir det så til oss og våre hunder?"
"Gi kun!" Ble presten ved, "Gi kun den stakkar!
For oss og hundene vil nok Gud sørge."
Husholderen da grep sin kniv og delte
i fire nettopp like stykker brødet,
ga tiggeren det ene, mens han sa
ei altfor blidt: "Et stykke er for deg,
for Jodok et og et for meg og et
for hundene:" Da smilte blidt Sankt Jodok,
og tiggeren gikk bort med stykket sitt.
Det led om litt, da kom Vårherre
i enda verre skikkelse og ba.
"Gi," sa Jodok, "Gi ham kun mitt stykke!
For meg vil Gud jo likevel nok sørge."
Og tredje gang, enda mere arm og sulten,
Vårherre kom igjen og ba om brød.
"Gi", sa Jodok til husholderen,
"Gi ham ditt stykke, gode gamle venn!
For deg vil Gud jo likevel nok sørge."
Og bløtgjort av sin ærefrykt for Jodok
husholderen ga tiggeren sitt stykke.
Da kom, som lam og blind og nesten naken,
for fjerde gang Vårherre foran døren.
"Gi", sa Jodok, "Gi ham det siste stykket.
men neppe hadde tiggeren vendt ryggen,
før det fra himlen lød: "Stor er din tro!
Du Jesu sanne etterfølger, god!
Og det skal skje deg alt som du har trodd."
Husholderen gikk til vinduet, å - se!
Til elvebredden la fire skip
med brød og frukt og vin og olje lastet.
Den gamle tjeneren løp gla der ned,
men ingen skipper fant han, men på stranden
vaiet et snøkvit fane, og på den med gyldne
skrifttrekk flammet disse ord:
"Han som bespiser ravnene og ormen,
har disse fire skip sendt til Jodok,
som ham i dag fire ganger har bespist."