Ina Christel Johannesen om koreografi og dansarar

Sitata er frå personleg opptak av seminar Dansens Hus arrangerte 4. november 2006, Danseren som formidler. Transkripsjonen kan innehalde feil.

Ina Christel Johannesen er norsk samtidskoreograf, driv kompaniet Zero Visibility Corp.

Sitat

I mitt arbeid så er det to måter, den ene tingen er prosessen og det andre er hvordan man formidler det vi har jobbet med i prosessen i forestillingsøyeblikket.
Det er en selvfølge at danseren er kontakten med publikum. Slik jeg ser det skal utøveren både formidle seg selv, og formidle forestillingen, og formidle koreografens ønsker og intensjoner. Danseren har mye å oppfylle, mye å tilfredsstille.
[Camilla Eeg: tradisjonelt har danseren vært sett som koreografens talerør, hva innebærer det at danseren ikke bare skal formidle koreografens intensjoner men også seg selv?]
OK, da er jeg veldig tradisjonell for jeg håper virkelig at danseren klarer å formidle mine ideer og intensjoner. (...) Selv en balettdanser i Svanesjøen må jo gi av seg selv.
Du snakket om fenomenologien, altså det her med den tause kunnskapen som det er så fint å si at alle dansere har, eller som vi alle har. (...) Jo, vi har taus kunnskap men fy søren så hardt jeg jobber med danserne for bevistheten. (...) At man ikke bare skal være i kroppen men være i hodet også, konstant, på prøver og på forestillingen. At man ikke kommer til et punkt hvor alt er sikkert, at man ikke er tilstede, ikke er skapende. Selv i forestillingsøyeblikket hvor hver minste detalj - musikken, forholdet til rommet, forholdet til scenografien og lyset og de andre danserne - er under kontroll, allikevel skal du være skapende.
Det er lenge siden jeg og Terje (Tjøme Mossige) jobbet sammen, og det siste vi gjorde det var typisk sånn prateprosjekt. (...) Vi skulle alle være, ikke nødvendigvis enige men i hvert fall forstå hva vi jobber med - og vi snakket og snakket og snakket. Og så sier jeg: OK, nå må vi reise oss, nå må dere starte å jobbe, fysisk. (...) så var det som om ingenting kom. (...) Jeg satte danserne i en vanskelig situasjon for når de da skulle reise seg så var på en måte det intuitive litt borte.
Det jeg har forsøkt etterpå det er å lure danserne litt mer, da. Jeg prøver å jobbe mye mere med deres intuitive bevisthet eller bevistheten som intuitiv. Og så bestemmer jeg litt mere som jeg ikke vil at de skal ha.. i hvert fall når jeg skaper så prøver jeg ikke å få dem til å forstå helheten.
Det som er det viktigste er jo bevisthetsarbeidet med fokus. Det har det alltid vært. Hvor du er, altså utøveren, i hvilket rom er man, hvor er publikum, ser man publikum, er det lukket, når vender man, når snur man rygg..
Jeg får det jo ikke alltid til. Jeg kan kanskje få det til, eller jeg tror jeg får det til med utøveren men så funker ikke det jeg har tenkt mellom utøveren og publikum, eller en utøver kan jobbe steinhardt og ikke få det til, selv om hun ønsker så mye hun bare orker. Og andre har kanskje aldri skjønt at han ikke fikk det til heller men tror at han greier å formidle det eller i alle fall greier det til et visst punkt men ikke fullt ut. Og det er jo det som er spennende med å jobbe med individene, eller med danserne.
Jeg har hørt andre, koreografkollegaer som har kunnet klage: "å, de fleste dansere er så lite kreative". Hæ? Jeg har ikke møtt en danser som ikke liksom kan vrenge det ut av seg - så mange, det er liksom bare å legge på femti øre, så går maskinen.
I og med at jeg bare jobber med improvisasjon, med utøvers eget materiale, så er det det å finne oppgaver. Å gi oppgavene, å skru oppgavene, gi oppgaven ny retning.. Når det ikke skjer det jeg vil skal skje så må jeg prøve å gi oppgavene på ny måte eller nye stikkord eller noen ganger kanskje forklare hva jeg vil ha, andre ganger ikke forklare det men altså det jeg sier, å lure utøveren.
Når du tenker, hvor flytter du blikket ditt? Dere kan teste dere sjøl, hvis dere tenker tilbake, prøver å huske - hvor ser dere da? Hvis dere prøver å tenke noe som ikke har skjedd, eller forestille seg, hvor er blikket mitt da? Hvis jeg prøver å kjenne etter hvordan jeg har det inni meg - hvor er blikket mitt da? (...) Utøveren kan bruke det bevist.
Dimitri og Line for eksempel er så like, jeg kan ikke gi de like oppgaver, jeg kan ikke instruere de på samme måte.
De skal gjøre akkurat det de selv vil, men så gjøre akkurat det JEG vil. Det er både samarbeid og litt psykologi og masse masse erfaring, og masse masse jobbing.

Comments

Add commentAdd comment


Fatal error: Uncaught Error: Call to undefined function mysql_connect() in /home/hallvors/hrdb.php:4 Stack trace: #0 /home/hallvors/hallvord.com/hale.php(44): include() #1 {main} thrown in /home/hallvors/hrdb.php on line 4